Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Brand
ført i pennen av Vigdis Ystad
OPPFØRELSE
Til tross for at Brand var skrevet som lesedrama, ble stykkets fjerde akt tidlig et populært scenestykke. J.B. Halvorsen opplyser at fjerde akt ble fremført i 1866, «ved nogle private Aftenunderholdninger» i Kristiania «og senere med Aars Mellemrum ved et par Beneficeforestillinger paa Kristiania Theater, altid nærmest for at give Fru Laura Gundersen Lejlighed til at optræde i Agnes’ Rolle». Ifølge Halvorsen ble fjerde akt i løpet av 1870-årene også oppført av Cettis turnéselskap i norske og svenske byer (Halvorsen 1901, 23–24). Fjerde akt skal også ha vært vist ved Peter Nielsens beneficeforestilling 26. juni 1867 (gjentatt 20. og 23. september samme år).
En førsteoppførelse av fjerde akt allerede høsten 1866 er usikker (jf. kommentarer til Ibsens brev til Bjørnson 17. november 1866). Men allerede 14. mai 1867 ble akten oppført som del av en aftenunderholdning i Studentersamfundets Theater. Forestillingen må ha vært planlagt gjennom lengre tid, for allerede i brev av 1. november 1866 hadde Bjørnstjerne Bjørnson orientert Ibsen om at en av skuespillerinnene ved Christiania Theater (Fru Døvle) hadde fått tillatelse til
med Bistand af Theatrets Skuespillere at give en Forestilling paa Studentersamfundets Theater, og Fru Dövle dertil har valgt 4de Act af Digtet Brand, saaledes besat, at Hr. Dövle spiller Brand, Fru Gundersen hans Kone og fru Wolf Zigeunerinden [taterkvinnen] (NBO Brevs. BB).
I sitt svarbrev av 17. november 1866 skriver Ibsen at «Du kan gjøre og lade hvad Du vil; jeg er forvisset om at Du ordner det paa det Bedste». Det kan se ut til at ledelsen av arrangementet senere ble overlatt Laura Gundersen. I alle fall annonserer hun under eget navn i Morgenbladet 13. mai 1867:
Tirsdag den 14de Mai giver Undertegnede med velvillig Assistance en Aftenunderholdning i Studentersamfundets Theater, bestaaende af:
1) Kvartet for Strygeinstrumenter (C-moll) af Rubenstein […]
2) I Nøddeskogen, Fortællinger af Bjørnsons «Arne,» fortælles af Laura Gundersen.
3) «En lystig Gesel» af Meltzers Smaabilleder fortælles af Hr. Johannes Brun.
4) Andante spinato e Polonaise brilliante af Chopin, udføres af Frk. Erikka Lie.
5) Fjerde Handling af Henr. Ibsens «Brand» udføres af en Del af Kristiania Theaters Skuespillerpersonale.
(Gundersen 1867)
Fjerde akt av Brand stod også på repertoaret for Theodor Cortes’ omreisende teaterselskap i februar 1868, og den ble spilt av Frederik Cettis teaterselskap i Trondheim i 1870. Etter etableringen av Bergens Nationale Scene i 1876 ble Brands fjerde akt vist ved fire forestillinger i månedsskiftet oktober–november 1877, med Lars Michelsen som Brand og Fredrikke Nielsen som Agnes. I en senere oppførelse samme sted (24. september 1882, gjentatt i slutten av november samme år) ble Brand igjen spilt av Lars Michelsen, denne gang med Didrikke Tollefsen som Agnes.
Under Ibsens besøk i Norge i 1874, da Ludvig Josephson drøftet sin planlagte iscenesettelse av Peer Gynt med ham, tok Josephson også opp tanken om en fullstendig oppførelse av Brand (jf. Ibsen i brev til Hartvig Lassen 2. november 1877). Ibsen kommer tilbake til spørsmålet om honorar for fremførelsen i brev til Josephson 17. november 1879. Men planen ser ut til å ha blitt utskutt, til fordel for Josephsons oppførelse av En folkefiende på Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm. Først da Josephson ønsket å sette opp et Ibsen-stykke ved sitt eget Nya teatern, kom han tilbake til de tidligere planene for Brand, og i mai 1884 kontaktet han igjen Ibsen om dette. Svaret kom i Ibsens brev av 20. september 1884: «Med stor interesse imødeser jeg opførelsen af ‹Brand› under Deres ledelse». Brand var det eneste av Ibsens stykker (bortsett fra Norma og Kejser og Galilæer) som fremdeles ikke hadde vært oppført, og det var kanskje grunnen til dikterens beskjedne honorarkrav på 100 spesidaler for oppførelsesretten – under betingelse av at urpremieren fant sted i løpet av sesongen 1884/85.
Brand hadde urpremiere ved Ludvig Josephsons Nya teatern i Stockholm 24. mars 1885. Stykket var iscenesatt av teatersjefen selv. Ibsen skrev til ham om dette som «Deres modige, – ja, jeg kan vel gerne sige forvovne foretagende» (brev til Josephson 9. april 1885). Teksten var oversatt av Harald Molander, musikk var komponert av Richard Henneberg (supplert med Ludvig Normans komposisjon til Ejnars og Agnes’ sanger i første akt), og dekorasjonene var malt av Carl Grabow. Det kan ikke ha vært foretatt mange forkortelser av teksten; forestillingen startet klokken 18.30 og varte til klokken 01.15 om natten. Lengden førte til innvendinger, og senere ble teksten beskåret og spilletiden forkortet. For å hjelpe publikum med tilegnelsen av stykket arrangerte Nya teatern 29. mars en forelesning av Herman Bang i teaterets foajé (Nya teatern 1885). Emil Hillberg, Sveriges fremste mannlige skuespiller, hadde hovedrollen, og Anna-Lisa Hwasser Engelbrecht spilte Agnes. Edla Lund og frøken Jensen alternerte i rollen som Gerd. Brands mor ble spilt av frøken Kleiberg, Ejnar av William Engelbrecht, Fogden av Mauritz Gründer, Doktoren av hr. Borgström, Provsten av hr. Svedberg, Klokkeren av Axel Ringvall og Skolemesteren av Gustav Gardt. Scenografien var preget av en historiserende detaljrikdom og flere spesielt norske gjenstander (ølboller, lysestaker av jern, krus og tinnbegre). Det var også lagt vekt på landskapsbildene – «höga berg, snö och dimma» (Gejerstam 1885). Særlig i siste akt (iskirken og snøfjellet) fremkalte scenografien tilskuernes spontane applaus (Lysell 2005, 184, 188). Det har ikke lyktes HIS å finne Richard Hennebergs partitur, som må antas tapt ved Nya teaterns brann i 1925. Av anmeldelsene fremgår det at Emil Hillberg tolket Brand i evangelisk retning, som mer forsonende og mindre hard og absolutt enn publikum hadde forventet. Forestillingen ble en stor suksess, og ifølge Sveriges Teatermuseums repertoarregister ble stykket spilt i alt 16 ganger frem til 6. september samme år (Lysell 2005, 197). Etter urpremierens teppefall var det stor applaus og fire fremkallinger, og en av anmelderne opplyser at det i tillegg var et tyvetalls tilfeller av «kraftiga bifallsyttringar» for åpen scene under selve forestillingen (Anonym 1885c).
Så sent som 21. oktober 1895 ble Brand oppført for første gang i Kristiania, da den svenske instruktør August Lindbergs turnéselskap fremførte stykket på Eldorado Teater. Etter ni forestillinger i Kristiania fulgte gjestespill i Bergen (november) og Trondheim (desember). Turneen fortsatte i Sverige i løpet av våren 1896 og ble avsluttet i København i mai 1896. Lindbergs forhandlinger med Ibsen om retten til oppførelse hadde foregått i Kristiania høsten 1894. De var harde, Ibsen forlangte først 750 spesidaler, men gikk til sist med på et honorar på 250 spesidaler for oppførelsesretten i Norge og Danmark. Den norske komponisten Ole Olsen skrev musikk til forestillingen, mens Ibsen selv hadde ønsket musikk av Sinding (Lagerroth 2005, 148). Dekorasjonene var laget av teatermalerne Jens Wang, Anders Brollin og Carl Grabow. Lindberg hadde gjort strykninger i teksten, slik at forestillingen «bare» varte i fire timer. Handlingen ble fremstilt gjennom åtte tablåer, og det er mulig at Lindberg hadde tenkt seg en nærmest «‹filmatisk› rullande växling i fjällandskaps-dekoren för de olika tablåerna, men om detta i realiteten förverkligades mer än genom kulissbyten för öppen ridå går inte att uttala sig om» (Lagerroth 2005, 149–51). Ved fremførelsen opptrådte Lindberg selv i rollen som Brand, mens hans hustru Augusta Lindberg spilte Agnes. Gerd ble fremført av Hulda Englund, Ejnar av Knut Lindroth og Fogden av Axel Hultman.
Den 21. januar samme år hadde Brand premiere på Thétre l’Oeuvre i Paris, med teatersjefen Aurelien Lugné-Poë selv i tittelrollen, Mlle. Mellot som Agnes og Mlle. Barbieri som Gerd. Aftenposten refererer en omtale av forestillingen i den franske Journal des Débats, der stykkets logikk og klarhet fremheves. Anmeldelsen uttrykker også at dette tankedramaet gjør like sterkt inntrykk som et handlingsdrama. Brands sjel ble sett som et bilde på Ibsens – «den revolutionære Puritaners» (Anonym 1895a).
Aftenposten hadde 17. november 1896 en kort notis om en veldedighetsoppsetning av Brand på Dagmarteatret i København med den norske skuespillerinnen Didi Heiberg i rollen som Agnes og Adolf Jensen som Brand. Hr. Lindstrøm hadde Fogdens rolle, og Sigrid Andersen spilte taterkvinnen.
Den første ordinære danske oppsetningen av Brand fant sted på Dagmarteatret i København i 1898, med Martinius Nielsen som Brand og fru Rosenberg som Agnes. Teksten var noe forkortet. Ibsen var selv til stede under en oppførelse 3. april (Halvorsen 1901, 24). Holger Drachmann hadde skrevet en prolog til forestillingen. Den 21. mars samme år ble stykket også spilt på Schillerteatret i Berlin, og tre år senere (i august 1901) ble det oppført i Stuttgart. På den kongelige opera i Stockholm ble fjerde og femte akt av Brand i 1898 oppført som opera, med musikk av kapellmester Richard Henneberg og prolog av Daniel Fahlström.
Den første rent norske forestillingen ble satt opp ved Nationaltheatret 12. september 1904. (Ludvig Josephsons planer om å sette opp stykket i Christiania Theater i forlengelse av hans suksess med Peer Gynt i 1876, ble ikke realisert på grunn av Josephsons plutselige avgang som teatersjef i Kristiania.) Dekorasjonene i 1904-forestillingen var laget av teatermaleren Jens Wang (som også hadde hatt ansvaret for dekorasjonene til Lindbergs turné i 1895), og de «skaffet ham Digterens Tak og Beundring» (Anonym 1904). Forestillingen viste i alt ti scenebilder fra høyfjell, fjord og hav, og «alle Maskiner for Vind og Torden er i Bevægelse» (bemerkning om effektene i annen akt). Hovedrollen ble spilt av Egil Eide, mens Agnes ble fremstilt av Aagot Didriksen. Johanne Dybwad hadde rollen som Gerd. Brands mor ble spilt av Agnes Christensen, Ejnar av Halfdan Christensen, Fogden av Hans Stormoen, Doktoren av Nicolai Halvorsen, Provsten av Jens Selmer, Klokkeren av Olav Voss og Skolemesteren av Berent Schanche. Det var foretatt forsiktige strykninger i fjerde og femte akt, blant annet var polemikken mot samtiden redusert.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Uroppførelsen av Brand ved Nya teatern i Stockholm ble en ubetinget publikums- og kritikersuksess. Hjalmar Branting skriver: «Resultatet var en fullständig triumf för Nya teaterns energiska direktör och för dess främste skådespelare» (Branting 1885). Dette får støtte av Gustaf af Gejerstam, som beskriver stykket som en triumf. Andre anmeldere, som Hjalmar Sandberg i Nya Daglig Allehanda, er overrasket over at dette lesedramaet ble presentert på scenen: «Ibsen, som i sina för uppförande afsedda stycken visat en beundransvärd kännedom om teaterns fordringar, har vid diktande af Brand väl aldrig haft en tanke på att denna ‹dramatiska dikt› skulle sättas i scen». Han innvender også at karaktertegningen og dialogen «ger allt för stor plats åt Ibsens subjektivitet» (Sandberg 1885). Anmelderen i Post- och Inrikes Tidningar konstaterte at det tydelig kunne merkes at «‹Brand› diktats för att läsas och icke för att ses» (Anonym 1885d). Stockholms Dagblad refererte publikums oppfatning om at «dramatiska skaldeverk af den art som Brand egentligen aldrig borde uppföras» (Anonym 1885b). Anmelderen selv mente at innholdets idérikdom sprenger den dramatiske formens krav på handling og rask utvikling, og de mest fremtredende personene er tegnet mer som «öfvermänskliga», ensidige og endog karikerte typer enn som individer (Anonym 1885a). Men slike innvendinger betydde lite i forhold til en almen og overveldende anerkjennelse: «Direktör Ludvig Josephson har således haft rätt. Stycket kann verkligen uppföras på scenen» (Lundin 1885).
det kändes, som om en stark vind blåstt genom salongen, sopat bort hvarje minne från operetten och farsen och gjort rummet stort och högt och luften ren, så att de starka tankarne obehindradt måtte tränga fram till den lyssnande samlingen af menniskor, hvilken fylde salongen från golf till tak (Gejerstam 1885).
Ibsen takket i brev 9. april 1885 i varme ordelag både iscenesetteren og «Stockholms teatersøgende almenhed og dets presse» for den overveldende positive mottagelsen av stykket. Hans brev til Josephson ble oversatt og publisert i Stockholms Dagblad. Denne svenske versjonen ble deretter oversatt til norsk og publisert i Morgenbladet 23. april 1885.
De svenske anmeldelsene av forestillingen ble behørig referert i norske aviser (Christiania Intelligentssedler 28/3, Morgenbladet 29/3 og 31/3, Dagbladet 29/3, Dagsposten 8/4). Roland Lysell (2005) gjengir og analyserer en rekke av anmeldelsene, som gjennomgående understreker Emil Hillbergs milde og menneskelige rolletolkning. Ikke desto mindre fremheves den som ypperlig, «Kraften, den oböjliga fordran på ‹intet eller allt› kom till sin fulla rätt: men hr. Hillberg visade äfven […] den djupa kärlek, som ligger på botten af denna skenbart så hårda själ» (Branting 1885). Lysell viser til Hellen Lindgrens anonyme anmeldelse som den fyldigste beskrivelse av Hillbergs tolkning:
så olik den bild, man vanligen gör sig af detta skådespelets hjelte […] Snarare fann man en sådan [likhet] mellan hr Hillbergs figur och Kristusbilden. En vackrare och mera idealiserad framställning af Brand än denna kan man nemligen knappast tänka sig. En lugnare Brand kan man heller svårligen få se. Det är en trons segerherre, hr Hillberg framställer (Lindgren 1885).
Lindgren mener at teksten legger opp til to aktuelle tolkninger: å fremstille Brand som et levende menneske, eller å fremstille den dype hengivelse overfor en idé. Hillberg gjør ingen av delene, han spiller ikke Brand realistisk, for derved å forminske hans helgenglorie, men derimot som «en annan hjelte, en blidare och mer evangelisk typ än den rätte Brand, och på honom sökte han sedan inympa [dvs. innpode] Brand-karakterens dystra trots och hemska allvar» (Lindgren 1885).
Men det kom også andre innvendinger. Claes Lundin hevdet at dramaet ikke hadde samme sceniske virkning som Ibsens tidligere verker (Lundin 1885), og Hjalmar Sandberg skriver at hovedrollen ble spilt med puritansk strenghet, men burde hatt «mera eld och entusiasm» (Sandberg 1885). Musikken til stykket ble av flere kritikere omtalt som mindre vellykket (Lysell 2005, 188).
Den senere svenske iscenesettelsen av Brand ved August Lindberg i 1895 høstet også ros da hans regi og hans egen rolletolkning av Brand ble gjenstand for en rekke anmeldelser i skandinavisk presse. Publikumsforventningene i Norge hadde vært store, og mottagelsen ser alle steder ut til å ha vært positiv. Ifølge den norske Aftenpostens anmelder var dette «en ganske eiendommelig Forestilling som med alle sine svigtende Intentioner var et mærkeligt Bevis paa Stykkets sceniske Bæreevne» (Anonym 1895b).
På grunnlag av den lange rekken senere svenske anmeldelser av Lindbergs turnéforestilling fastslår Ulla-Britta Lagerroth at hans tolkning problematiserte Brand-skikkelsen og gjorde ham mer «menneskelig», mer preget av større emosjonell tvil og mindre av hard viljeheroisme enn kritikerne hadde forventet. Tolkningen avskrev ikke dramaets etiske tendens, men gav et psykologisk nyansert portrett av hovedpersonen og viste at det kunne finnes brister i hans ubøyelige prinsippfasthet (Lagerroth 2005, 153).
Også den første rent norske oppsetning av Brand i 1904 ble positivt mottatt. I en forhåndsomtale av forestillingen hadde Aftenposten skrevet at «Det vil blive en begivenhed i den norske Scenekunsts Historie og en Begivenhed for dem, som i ‹Brand› ser det vakreste og stolteste Mindesmerke over et betydningsfuldt Afsnit i den store Mesters Produktion» (Anonym 1904). I Aftenposten 15. september karakteriserte Kristoffer Randers premieren som «en af vort Nationaltheaters store Aftener». Egil Eide fremstiller Brand «som en Art Kristustype, kraftig og myndig, men ogsaa spændstig og ungdommelig, med en Varme som river med» (Randers 1904). I samme nummer av avisen skrev Øvre Richter Frich at man hadde opplevd «hvor klangfuldt og mægtig den klassiske Aand fra 60- og 70-Aarenes Literatur lyder mod en moderne Resonansbund». Eide fremstilte Brand i den håpløse strid med lovens og livets krav, på en slik måte at mennesket trer frem bak «den vældige Kriger med de strenge Theses» (Frich 1904). I Verdens Gang var Nils Kjær opptatt av med hvilken autoritet Brand kunne sette seg som dommer i «dette geniale Smædedigt over Smaakaarsfolks beskedne Usseldom». Han ser verket som et «religiøst Domsdigt, en Røst fra Sinai, en Ildskrift paa Væggen […] hele Digtet er en genial Fanatikers Monolog» (Kjær 1904). Noen egentlig vurdering av fremføringen gir han derimot ikke. Dagen etter hadde samme avis en anmeldelse der Sigurd Bødtker understreker den storstilte ro over Egil Eides Brand, «selv i Stridens Stund, selv under de bitreste Kvaler; den Ro, som venter sin Skjæbne med aabne Øine» (Bødtker 1904). Andreas Jynge anmeldte forestillingen i Ord och Bild og skrev meget rosende om teatermaler Wangs dekorasjoner. Han roser også overføringen av Ibsens tankedikt til levende scenedrama. Egil Eides fremstilling av Brand menneskeliggjør hovedpersonen, denne «halvt indefrosne, i dybet glødende Brand», for hvem soning og lidelse står sentralt (Jynge 1904, 628). Jynge mener også at Brand ved Eides fremstilling får liv gjennom handlingens momenter, mer enn som lyrisk-polemisk person.